hits

Etterdønning og limbo

                                                           

Nå er det ca 14 dager siden jeg hadde time i Linköping og enda lenger siden jeg fikk godkjent endring av juridisk kjønn.

I forhold til dette er det endel som ikke er ryddig, så jeg vil skrive litt om det som har skjedd etter at juridisk kjønn ble endret og litt tanker jeg har.

Selve endringen gikk mye raskere enn jeg hadde forventet og dermed mistet jeg tilgang på Nav, Altinn og alle slike steder som trenger bankid. Dette fordi fødselsnummeret tilknyttet bankbrikken min ikke eksisterte lenger. Passet mitt er ikke gyldig som legitimasjon når jeg skal hente ut pakker for eksempel, fordi passnummeret mitt ikke finnes i registerne lenger. Det eneste som går av seg selv er faktisk utbetaling fra Nav, da de registrerer automatisk det nye personnummeret mitt og knytter det til min sak der.

Jeg har fått sendt navneendrings-skjema og idet jeg får mitt nye navn registrert og jeg får beskjed om det, kan jeg dra til biltilsynet og bestille nytt førerkort og til politiet for å bestille nytt pass. Deretter må jeg registrere dette her i Sverige.

Etter møtet i Linköping hadde jeg endel motstridende følelser, akkurat som forrige gang jeg hadde vært der.

Dette møtet var avgjørende for min videre utredning. Om han ikke hadde trodd meg av en eller annen grunn hadde han kunnet stoppe hele min mulighet videre, da det er mange som trenger plassene de har disponibelt.

Møtet i seg selv gikk veldig bra, og overlegen Nils Thelin var en kjempeempatisk, forståelsesfull mann som virkelig ville hjelpe de han snakket med. Som han sa; Hadde det vært opp til oss som jobber her hadde vi sendt folk til behandling mye raskere, men på grunn av lovverket om krav til satt diagnose før man får behandling, hormoner og evt. operasjoner måtte det gå minst 1 år i utredning før de kunne bevise at personen virkelig er transsexuell, søke om å få diagnosen og dermed har rett på behandling, såfremt søknad om diagnose går igjennom.

Ordet diagnose føles feil i denne sammenheng, men det er nå engang slik fremgangsmåten er her. Dette betyr at det er som jeg trodde, at det kommer til å ta tid før jeg får behandlingen jeg trenger, men på den andre siden sa han også at mitt tilfelle er krystallklart og at det ikke var noe som helst tvil om at jeg skulle inn i utredning. Som igjen betyr at jeg blir trodd, og de ser MEG. De ser den jeg egentlig er og som er livsviktig for meg å få utfolde.

Det er en lang og innholdsrik prosess, men jeg setter pris på hver dag jeg får leve som meg selv. Jeg er omgitt av støttende mennesker og dyr som elsker meg for den jeg er, og for det er jeg uendelig takknemlig.  <3

Skremmende forslag

Jeg følger flere personer på instagram og andre sosiale medier som for tiden er veldig urolige og redde for egen sikkerhet og for egne rettigheter. Disse menneskene bor i USA.


For 4 dager siden kom det inn et forslag som innebærer at mennesker ikke lenger kan bestemme hva de identifiserer seg som og hva de er. Det vil fastsettes fra fødselen av, og er avgjøres med hvilke genitalier du har da.  Hva som faktisk er riktig, vil ikke spille noen rolle.
Obama innførte flere lover som gjorde livet enklere for utrolig mange mennesker, og gikk inn for likestilling. Med en rekke forslag har Trump-administrasjonen systematisk gått inn for å få fjernet alle  disse rettighetene. Dette har enorme og potensielt fatale konsekvenser.
Det siste forslaget som har kommet inn,  går direkte imot det Trump sa i valgløftene sine. En del av det han snakket mye om var nettopp støtte til LGBTQ-community  (Lesbisk Gay Bisexual Transgender Queer)


Dette er noe av det Trump-administrasjonen har gått inn for:


-Trump prøvde å gjenopprette et forbud mot at transfolk kan bli med og åpent tjene i militæret. Obama-administrasjonen i 2016 annonserte planer om å reversere forbudet, med planer om full gjennomføring i 2017. Men Trump, i en serie tweets i juli, annonserte at han ville bringe forbudet tilbake og hevdet at transrelatert helsevesen er dyrt. (Forskning fra RAND Corporation indikerer at det vil utgjøre en økning på 0,04 til 0,13 prosent i aktiv-komponent helseutgifter.) Hittil har Trumps forbud blitt hindret av domstolene - og transfolk har nå lov til å åpent være i militæret.

-Trump-administrasjonen opphevet en ikke-bindende veiledning fra Obama, som fortalte K-12-skoler som mottar føderal finansiering hvor transstudenter er beskyttet under føderal borgerettslov, at skolene bør respektere transstudenters rettigheter. Inkludert deres rett til bruk av bad og skap rom som samsvarer med deres kjønnsidentitet. Trump-administrasjonen tok tilbake veiledningen helt, og argumenterte for at transstudenter er ikke beskyttet under føderal sivilrett.
 
-Trump har fylt sin administrasjon med folk som er sterkt imot LGBTQ-rettigheter, blant annet visepresident Mike Pence, generaladvokat Jeff Sessions, og Roger Severino, som leder HHS-kontoret for sivile rettigheter. Disse menneskene er store aktører i å forme alle slags føderale retningslinjer.
 
- Trump påsto at han ville være LGBTQ-vennlig. Det er han ikke. Det finnes ingen grunn til å stole på noen av hans tidligere påstander.
 
-I sin valgkampanje sa Trump at han ville være annerledes - den første republikanske presidenten til å omfavne LGBTQ-folk. Han stod med Pride-flagget og anerkjente "L, G, B, T ... Q" mennesker. Han forsvarte i utgangspunktet rettigheten til Caitlyn Jenner, en transgender kvinne, til å bruke badet som samsvarer med hennes kjønnsidentitet. Han tweetet i referanse til en masseskyting på en klubb for homofile i Orlando, Florida; "Takk til LGBT-fellesskapet! Jeg vil kjempe for deg mens Hillary bringer inn flere mennesker som vil true deres friheter og tro. "
 
-Det var imidlertid advarselsskilt. Trump hadde omgitt seg av mennesker, som Pence and Sessions, som har lange historier om opposisjon mot LGBTQ-mennesker
Som president har Trump bevist skepsisens rettighet, og fastslår hvilke typer politikk man kan forvente fra en typisk republikansk president i LGBTQ. Kanskje det gjenspeiler egne meninger. Eller kanskje det gjenspeiler meningene til menneskene han er omgitt av i sin administrasjon.
 
Uansett årsak, er resultatet at Trumps presidentskap og administrasjon nå har adoptert en bred anti-LGBTQ-agenda - en som har gått etter LGBTQ-arbeidere, studenter, tropper og pasienter. Og mer enn å vise Trumps uærlighet, truer denne agenda potensielt millioner av LGBTQ-amerikaners rettigheter.
 
Liker eller eller misliker han LGBT-folk rent personlig?
-"Det er irrelevant," svarte James Esseks, direktør for ACLUs LGBT og HIV Project, tidligere på spørsmål angående å reflektere over administrasjonens første år.
"Han har satt inn folk som har faste anti-LGBTQ-dagsordener, og han har ikke bare muliggjort, men godkjent disse dagsordnene selv. Han har vært ødeleggende for LGBT-folk landsomfattende. "

Det er mange stater i USA som allerede har lover som beskytter feilkjønnede.
California, Colorado, Connecticut, Delaware, Hawaii, Illinois, Iowa, Maine, Maryland, Massachusetts, Minnesota, Nevada, New Jersey, New Mexico, Oregon, Rhode Island, Vermont, Washington, og the District of Columbia. - Lovene i de statene er forskjellige fra stat til stat.  Nevada sin lov innebærer at man ikke kan diskriminere i forhold til ansettelser i jobb, leie av bolig, på restauranter, sykehus og i butikker. Maine sin lov dekker de overnevnte kategoriene pluss tilgang til utdanning med mer.

Problemet med dette nye forslaget, om det går igjennom, er at rettighetene til disse menneskene forsvinner.
Dette er en skummel utvikling som går utover veldig mange mennesker som allerede ofte har store problemer med å overleve fra dag til dag. Mange blir ikke akseptert andre. De har problemer med å akseptere seg selv og selvmordsraten blant feilkjønnede i USA ligger på 50,8% for transmenn og 41,8% for transkvinner ifølge en studie gjort i USA.
Link: http://pediatrics.aappublications.org/content/early/2018/09/07/peds.2017-4218?sso=1&sso_redirect_count=2&nfstatus=401&nftoken=00000000-0000-0000-0000-000000000000&nfstatusdescription=ERROR%3A%20No%20local%20token&nfstatus=401&nftoken=00000000-0000-0000-0000-000000000000&nfstatusdescription=ERROR%3a+No+local+token


Om det blir uakseptabelt for mennesker å få være den de er i lovens øyne, er jeg redd denne statistikken kommer til å stige veldig mye og veldig raskt fremover.

                                                                       

 

Takknemlighet

Jeg vil fortelle litt om mitt personlige liv i dette innlegget. Min bosituasjon og hvem som er tilstede i hverdagen min.


For litt under et år siden fikk jeg kontakt med min søster Aina som jeg ikke hadde snakket med på over 13 år. Grunnen til det er komplisert og involverer økende bruk av reseptbelagte medisiner etter en dramatisk bilulykke som gjorde at hun knakk flere virvler i nakken. Hun har vært den av våre søsken jeg har vokst mest opp sammen. Familien vår ble splittet når jeg var liten og selv om vi alle 5 prøvde å ta vare på hverandre hadde mange nok med sitt eget på grunn av allerede opplevde situasjoner i livet.


Fra jeg var 3 år bodde jeg i fosterhjem hos mine fantastiske foreldre som gjorde alt de kunne for at jeg skulle føle meg trygg og ha kontakt med min biologiske familie. Aina var alltid velkommen i vårt hjem og dette resulterte i en kontakt mellom henne og meg som vi fremdeles har den dag i dag. Dette er jeg uendelig takknemlig for!


Fra jeg var ca 15 til jeg var 22 år hadde Aina og jeg daglig kontakt og bodde sammen store deler av tiden. Men når pillene gjorde at jeg ikke kjente igjen personen inni min søsters kropp måtte jeg ta en avgjørselse om å kutte kontakten. I alle år har jeg tenkt at hun er borte for meg og jeg har alltid savnet henne og følt at hun har vært tilstede på en avstandsmessig måte. Når vi da fikk kontakt igjen når tiden var moden for det, hadde hun endelig funnet tilbake til seg selv. Piller var en sagablott og personen jeg anså som forsvunnet hadde kommet tilbake og var om mulig enda mer tilstede enn jeg husket henne. Å få henne tilbake i livet mitt kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt!


For ca 4 mnd siden flyttet hun inn i huset sammen med meg og vi har bestemt oss for å fortsette slik.
Hun er en av mine aller største støttespillere og vi har i dag et fantastisk søskenforhold. Vi støtter hverandre når det trengs, ler masse sammen, har et helt ærlig, åpent og varmt forhold som gjør at både hun og jeg endelig føler oss hjemme og trygge i hverdagen.


Når hverdagen er tung gir vi hverandre det rommet og den freden vi trenger for å puste. Vi kan alltid få en klem eller en god prat om det trengs og ingen av oss dømmer den andre for noe som helst.


På mine verste dysfori-dager er hun veldig tilstede og forstår mye av hva jeg går igjennom. Hun prøver å finne løsninger for at jeg skal få bli mer meg selv på så kort tid som mulig. Hun gir meg komplimenter når jeg trenger det, og en spark bak når det trengs ;)

Hun vet hvordan jeg tenker og hva jeg trenger uten at jeg trenger å si et ord om noe som helst. Dette gjør at jeg føler meg veldig sett, akseptert og trygg på at jeg er elsket for den jeg er.


Hun er den som ser meg daglig og en av dem som gir meg mest styrke til å fortsette reisen min mot målet.

                                                                            

Håp i mørket

I posten i dag kom endelig det rette skjemaet for bekreftelse for endring av juridisk kjønn! Det føles veldig lettende, for det betyr at prosessen i alle fall går fremover. Det kommer til å ta kun 4-6 uker før endringen er igjennom og jeg har flere holdepunkt nå. Det hjelper veldig :D

Livet er en berg og dalbane som for de fleste, men jeg kjenner at med alt som foregår om dagen føler jeg meg ganske overveldet.

Enten skjer ingenting eller så skjer alt, det er vel slik det er for mange. Noen ganger i livet kommer virkelig alt på en gang og hele hverdagen endres parallelt med personlige og fundamentale endringer. På godt og vondt.

Fremtiden er usikker. Men med flotte, fantastiske mennesker og utsikter rundt meg føles den lys.

Oppi alt dette har jeg en hjerne som går på høygir og analyserer og overtenker situasjoner, muligheter og personer. Det føles som om alt skal igjennom samme kvern igjen og igjen til det bare er usorterte fragmenter igjen. Dette er en del av det å være introvert og gjør at jeg forbereder meg på det verste, selv om det ofte er noe veldig positivt som blir utfallet.

                                                                                     

Når jeg begynte denne transformasjonen var jeg redd ingen kunne være glad i meg. At jeg var et slags utskudd som ingen kom til å ville snakke med, være nær, og i alle fall ikke ha et forhold til. Jeg tenkte på alle mulige scenarier når det gjaldt de rundt meg, men i de fleste tilfeller viste det seg at det var positivt for andre at jeg kom ut og startet prosessen. De fleste i familien er støttende og det gjør meg glad og takknemlig.

Jeg har til og med møtt en herlig, flott kvinne som ikke bare aksepterer meg som jeg er, men som virkelig liker meg og som jeg liker veldig godt. Dette har åpnet en dør jeg trodde var lukket og får meg til å bli sikrere på meg selv. Jeg ser at jeg har en stor verdi akkurat som jeg er.

Så håpet for at ting kommer til å gå bra begynner å feste seg igjen og spirer sakte men sikkert.

 

Alle dager er ikke like..

Og så har man disse dagene da, hvor alt krasjer. Hvor dysforien og alt kolliderer og hele verden imploderer. Hvor hele virkeligheten virker umulig og fremtiden ser usikker og fjern ut. Hvor ingenting skal til for å få hele min eksistent til å falle til jorden og få meg til å stille spørsmålstegn ved absolutt alt. Mine relasjoner, min vei, mine valg.
Hvor alles kommentarer får meg til å føle meg liten, betydningsløs og verdiløs.

Hvor følelsen av å endelig få bli meg selv plutselig blir oppslukt av et usynlig monster som skyter ned og uskadeliggjør alt jeg har å komme med på denne viktige veien mot selvoppfyllelse.
I denne perioden hadde jeg aldri trodd det kom til å være så viktig med full støtte av de rundt meg. Jeg følte meg sterk nok til å klare dette helt selv uten ytre påvirkning, men det viser seg at dette er viktigere enn jeg var klar over.
Mye viktigere.

Følelsen av at de rundt meg velger å holde seg til mitt tidligere navn og mitt tidligere pronomen, er vanskeligere enn jeg hadde sett for meg. At folk har problemer med omstilling kan jeg forstå, men de som faktisk velger å bruke mitt tidligere pronomen og mitt tidligere navn istedetfor det jeg virkelig trenger at de gjør, gjør meg vondt og usikker.
Ikke usikker på meg selv og hvem jeg er, men usikker på andres respekt og interesse for mitt velbefinnende.

Eksperiment for større forståelse

Prøv en dag å skulle bli oppfattet som ditt motsatte kjønn av alle rundt deg. Om du er kvinne skal du oppfattes som mann og vice versa. Legg da merke til hvor mye du blir klar over ved deg selv og måten andre ser på deg på.

Du kommer til å legge merke til dine egne fakter, måten du prater på, stemmeleie, gangen, hvordan klærne sitter på kroppen, om formene syntes/om du ikke har nok former. Du kommer til å være var på utrolig mye ved deg selv til enhver tid. I tillegg ser du etter andres reaksjon og leter etter godkjennelse og aksept for din egen fremtoning.

For meg er hver eneste dag slik selv om jeg alltid har hatt relativt maskuline fakter. Hver dag jeg skal møte nye mennesker, nye instanser. Betale i kassa på butikken, hente pakker på posten. Når det kreves at jeg forholder meg til andre mennesker blir jeg veldig selvbevisst og til tider engstelig. For meg å måtte ta med i betraktning at jeg har feil kropp, feil kjønn og feil navn er energikrevende. Dette prøver jeg å gjøre noe med både rent personlig og juridisk.

Jeg søkte for en stund siden om endring av juridisk kjønn og fikk bekreftelse på at den søknaden var mottatt. I samme brev skulle det ligge et skjema som het Bekreftelse på endring av juridisk kjønn som tydeligvis må sendes inn for sikkerhets skyld. Det fulgte ikke med i konvolutten. Jeg kontaktet dem og fikk beskjed om at de skulle sende det på nytt. Jeg fikk da igjen det samme skjemaet jeg allerede hadde fylt ut og sendt inn.

Nå venter jeg fremdeles på det rette skjemaet fra folkeregisteret, og deretter må det sendes inn. Så blir det å vente på svar. Når det har gått i orden kan jeg søke om nytt pass, nytt førerkort og alt som skal gjøres på nytt.

Ting tar tid og det må jeg akseptere, men forhåpentligvis sendes riktig skjema neste gang i alle fall.

Ventetid

Noe av det vanskeligste for min del i denne prosessen er uvissheten og ventetiden.

Jeg hadde min første, og frem til nå eneste, samtale med de jeg skal snakke med den 17 mai og etter det har jeg ikke hørt noe fra dem. Jeg har kontaktet dem sporadisk igjennom sommeren for å få en viss formening om tidsperspektiv, og de fortalte meg at det så ut til at jeg får en ny time i midten av september. Jeg ringte dem igjen i går for å høre og fikk da (endelig) beskjed om at jeg er satt opp til samtale med lege den 29 oktober. Det har da gått nærmere 5,5 mnd siden siste kontakt med utredningsteamet. Selv om det er et stykke frem i tid er det lettende for da har jeg noe å forholde meg til. .

Det å gå og vente på å få utredning og behandling tærer på meg mer enn jeg trodde det kom til å gjøre. Uvissheten om når jeg kan forvente at noe skjer, eller om det noengang skjer, er vanskelig å forholde seg til og jeg kjenner mer og mer på det.

Jeg krysser fingrene for at ting går raskere fra nå av og for at jeg skal kunne få komme igang med å få korrigert det ytre så det stemmer overens med mitt indre.

Dysfori

Dysfori er en følelse det er veldig vanskelig å forklare og den er forskjellig for alle. 

For min del er det gjerne slik;

Det føles som om jeg vibrerer inni kroppen min. Som om jeg har klaustrofobi og ikke kommer meg vekk.
Som om jeg kunne gjort absolutt hva som helst for å endre på det og fjernet problemet.
Som om jeg ikke får puste og at hjertet slår kun av gammel vane.
Som om jeg drukner i min egen eksistens og ingenting hjelper.
Jeg ser nedover meg selv og føler fortvilelse fordi det ikke stemmer i det hele tatt..
Som om jeg er en sommerfugl som egentlig er ferdig som larve men at kokongen nekter å gi etter uansett hvor mye jeg presser på.
Som å sitte i et fengsel uten vinduer. Utenom det ene som kun går nedover meg selv og en konfrontasjon mellom innsiden og utsiden er uungåelig, igjen og igjen..

Det er som å såvidt overleve på de verste dagene. 

Noen mener at det å være transkjønnet er et valg. At man velger at man vil være mann eller vil være kvinne. De aner ingenting om disse dagene eller følelsene.       De aner ikke hvordan det er å være født i en kropp som ikke føles rett. At man ikke har et valg og at endringen ikke blir gjort fordi man vil noe, men at den blir gjennomgått fordi man trenger at utsiden stemmer overens med det man føler man allerede er.

 

 

Tips for å føle seg bedre før man eventuelt starter på hormoner

I går skrev jeg om binder og teip. Begge deler er hjelpemidler for å både fremstå som og føle seg mer som seg selv. Jeg vil i dette innlegget skrive om hva annet man kan gjøre for å føle seg bedre i hverdagen. Eller som i alle fall har hjulpet meg betraktelig. Dette er kun tips og alle gjør såklart akkurat som det føles er rett for dem, men jeg ønsker i alle fall å komme med ting som for min del har hjulpet på min dysfori og mulighet for å bli ansett som mann i hverdagen.

Kjøp nye klær. Klær som passer til den du føler du er og som gjør at du føler deg mer komfortabel. Kjøp gjerne litt store t-skjorter og gensere. Det dekker endel av formene du har (om du har noen).

Klipp håret. En mer maskulin frisyre hjelper, både på hvordan du ser deg selv og hvordan andre oppfatter deg.

Kjøp en binder eller KT-teip. Jeg kjøpte min på http://www.trans-missie.com/en/ men det er flere steder å få tak i dem på.

Bare vær så snill, ikke kjøp på ebay.com eller andre slike steder. Selv om de er billigere kan de være veldig skadelige å bruke. De er ofte ikke tøyelige nok og kan i verste fall resultere i knekte ribben og alvorlige skader. IKKE bruk sportsbandager, vanlig sportsteip eller gaffateip for den saks skyld. Jeg har lest om folk som har brukt det og selv om jeg forstår godt hvorfor noen gjør det på grunn av dysfori, er det direkte farlig. Absolutt ikke nok elastisitet og du kan ødelegge kroppen din. Ribben, lunger og rygg. Om du ikke har råd eller mulighet til å kjøpe en binder er en annen mulighet å bruke 2 sportsBHer utenpå hverandre. Det er ikke ideelt, men det hjelper i alle fall litt.

KT-teip får man kjøpt på endel forskjellige steder. Jeg kjøpte min her: http://www.wiggle.se/kt-tape/?sr=kt%20tape

Jeg anbefaler, som skrevet i innlegget i går, å investere i Extreme typen. Mye bedre kvalitet på limet (adhesive). Den gir i alle fall meg samme, om ikke bedre, effekt enn binderen. Den føles generelt mye bedre enn den vanlige typen.

La håret på leggene og under armene gro. Det er merkelig hvordan slike små ting spiller noen rolle, men for min del har det absolutt gjort det.

La øyenbrynene gro til en mer maskulin form. Dette hjelper for uttrykket og helheten i ansiktet ditt.

Neste tips omhandler noe ganske personlig, men jeg føler det er viktig å få med. Advarsel: Linkene er til sider som viser bilde av penisproteser, så om du ikke vil se dette burde du ikke trykke deg inn på dem.

Om du har råd, kjøp en packer. Dette er et hjelpemiddel som selges veldig mange steder. De kan fås i alle mulige former og til forskjellig bruk, alt ettersom hva du ønsker med den. Her er et utvalg: http://www.trans-missie.com/en/female-male/prosthesis/ Jeg kjøpte først Mister Limpy Packer, og den er helt ok til kun å fylle ut buksen men siden jeg ønsket noe annet av min packer, kjøpte jeg istedet en fra dette nettstedet: https://peecockproducts.com/ 

Om du ikke har råd eller mulighet til dette er det fullt mulig å lage sin egen bare for at det skal se ut som om du har noe der nede. Jeg har aldri prøvd så jeg kan ikke si så masse om det, men youtube.com har endel bra videoer om det.

 

Binder vs. teip

Jeg har lenge gått med binder og har tidligere forklart endel om hva det er og hva det innebærer. Jeg har nylig prøvd teip istedet og skal fortelle litt om det, hva det er og erfaringer med det.

Jeg har kjøpt noe som heter KT-teip og det er egentlig en sportsteip man bruker ved skader og forebygging av dette i idrett. Les mer her: http://www.norgesplaster.no/toppbanner-artikler/kinesiologitape/

For min del bruker jeg den for samme resultat som en binder, ergo å teipe brystene så de blir flatere.

Jeg prøvde først den vanlige typen:                                                                                                                                                                https://gemmas.se/shop/kinesiologitejp-875p.html?gclid=EAIaIQobChMIq_eI8fCr3QIVGuJ3Ch0dKAldEAQYASABEgJ3RPD_BwE                                                                                               Men den hadde ikke effekten jeg var ute etter. Den satt dårlig, og var for tynn syntes jeg. Dette resulterte i at jeg ikke ble så flat som jeg ønsket og jeg var lite fornøyd. Den tålte såvidt en dusj før den begynte å løsne og jeg tok den av.

Deretter prøvde jeg typen Extreme: http://www.wiggle.se/kt-tape-consumer-synthetic-extreme-kinesiotejp-10-tum-fardigklippt-1

Denne derimot sitter utrolig godt. Jeg får et bedre resultat enn med binder til og med føler jeg, og jeg er veldig fornøyd med den! Den skal visstnok kunne sitte på i opptil 7 dager. Det gjenstår og se, for jeg tok den først på i dag.

Her kommer et bilde av hvordan den sitter:

De store forskjellene er at jeg kan puste fritt, at den flater ut mer enn binderen gjør og at jeg kan bare ta på meg klær uten å tenke på så masse først.

Det er endel videoer på youtube.com angående KT-teip og også noe annet som er utviklet spesielt av og for transmenn som heter transtape: https://transtape.life/  I noen av disse videoene snakker de om teiping av bryster i forskjellig størrelse. Når jeg så de videoene fikk jeg inntrykket av at det fungerte dårlig å teipe større bryster, noe som forsåvidt kan stemme om man har enda større enn meg. Men jeg valgte å prøve i alle fall og angrer ikke et sekund på det!