Første reisedag

Dette innlegget blir skrevet utover dagen mens jeg tilbringer størsteparten av tiden ombord på tog.

07.00: Jeg sitter nå på første tog mot Linköping for å rekke møtet som er kl 13.00. Jeg måtte reise såpass tidlig da det er 2 bytter og litt venting mellom togene så reisen kommer til å ta ca 5 timer tilsammen hver vei.

08.45: Etter en times venting på Karlstad stasjon går nå veien videre mot Katrineholm. Dette er den lengste togturen og kommer til å ta ca 1.5 timer. Heldigvis serveres det kaffe og mat ombord. Det er veldig behagelig å reise på denne måten og det er nok det lureste å gjøre det slik da jeg kommer til å være veldig sliten etter det møtet går jeg ut ifra. Det er som en venn av meg sa her om dagen; Det er ikke mange ganger i livet man kan si at noe er livsendrende, men denne prosessen er virkelig det, og alt starter med dagens samtale. Derfor er det så stort og viktig at dette blir rett!

11.05: Siste tog fra Katrineholm til Linköping. Relativt kort tur på kun 50minutter og så er jeg fremme i byen. Begynner å traske mot universitetssykehuset som skal ligge et par km fra togstasjonen. Jeg ankommer kl 12.30 og finner raskt ut av at jeg er på feil sted! Jeg finner rett adresse og det skal ta 16 minutter å gå tilbake mot stasjonen igjen. Jeg kommer til mottakningen kl 12.55 og får sagt ifra i resepsjonen. Går innover korridoren som anvist til venterom 2. Idet jeg setter meg ned hører jeg navnet mitt, reiser meg opp og følger etter damen inn på kontoret. Da er vi igang...

Hun spør masse om min oppvekst og barndom og alt som har og ikke har skjedd i livet mitt. Jeg svarer etter beste evne selv om jeg syntes hun spør om ting som ikke er relevante. Men hun vet nok hva hun driver med. Etter en god time kommer vi endelig frem til hvordan ting er i dag, hva jeg har tenkt og følt angående behandling. Hun sier at hun syntes det virker som om jeg har et fornuftig syn på ting ift. hva jeg vil/ikke vil ha utført. Hun sier at jeg kommer til å få en innkallelse til legen så fort det er mulig men at jeg nok blir nødt til å vente til etter sommerferien pga. stor pågang der allerede. Jeg spør om det er noen mulighet for at jeg IKKE kommer til å få behandling. Hun sier at det ikke er alle som blir innkalt videre til neste ledd i utredningen men at hun absolutt ser at det er nødvendig i mitt tilfelle. Hun kunne ikke love at jeg får behandling for hun er kun første ledd, men for henne var det helt tydelig at jeg har en kjønnsdysfori og muligens transseksualisme og at dette har føltes slik lenge for min del så hun anså at muligheten for behandling er stor.

Så nå sitter jeg her på stasjonen i Linköping og venter på at turen hjemover skal starte. Jeg sitter med mange tanker og følelser samtidig som jeg føler meg ganske tom. Som i et antiklimaks, et vakuum. Nå er ting i gang men jeg vet ikke hva jeg skal tenke om det. Alt er litt overveldende og uvisst og jeg har null kontroll over noenting føles det som.

2 kommentarer

Lykke til videre. Det er som jeg har forstått det en lang reise og en krevende reise men målets seier er jo veldig bra, jeg kommer til ¨følge denne bloggen, fordi jeg syntes du skriver så bra og fordi jeg syntes emnet er så utrolig viktig.

Chanett: Tusen takk for flott kommentar! Ja, veien er lang uten tvil. Men sålenge jeg får kommet i mål er det verdt det. Jeg ønsker å fortelle realiteten sånn som jeg oppfatter den og med det forhåpentligvis hjelpe andre som er eller kommer til å befinne seg i samme situasjon som meg.

Skriv en ny kommentar